Nå må noe skje!
Vårens flom av rapporter om videre utvikling av Forsvaret er entydige på at samarbeidet med forsvarsindustrien og næringlivet må styrkes.
«Forsvarssektorens samarbeid med norsk sikkerhets- og forsvarsindustri må styrkes. Nasjonal industri gir en egenevne til å sikre at forsvarsevnen er teknologisk oppdatert, med løsninger som er tilpasset norske forhold og behov. Dette gir også forsyningssikkerhet.».
Dette er et av mange utsagn i Forsvarskommisjonens rapport som understreker viktigheten av at Forsvaret må samarbeide mer og tettere med forsvarsindustrien og næringslivet for å møte den teknologiske utviklingen, styrke beredskapen og legge til rette for at Forsvaret skal kunne konsentrere seg om sine kjerneoppgaver.
I tillegg til Forsvarskommisjonen, har også Totalberedskapskommisjonen levert sin rapport og Forsvarssjefen ga nylig sitt Fagmilitære råd til Forsvarsministeren.
Alle de tre rapportene er tydelige på at samarbeidet med forsvarsindustrien og næringslivet må styrkes. Rapportene er også tydelige på at dersom dette skal skje må måten Forsvarets anskaffelser gjennomføres på endres. Det gjelder bl.a. måten investeringsprosjekter gjennomføres på, anskaffelsesprosedyrer og -regelverk og budsjettering og finansiering.
Ikke noe av dette er nytt. I mer enn fem år har det kommet en jevn strøm av rapporter og anbefalinger fra bl.a. FFI og andre rådgivere, bl.a. på oppdrag fra Forsvarsdepartementet, med tilsvarende anbefalinger. De forsvarsindustrielle strategiene fra 2016 og 2021 er tydelige på det samme. Allikevel har svært lite skjedd.
Paradoksalt nok er den mest synlige endringen de siste årene en kraftig reduksjon i bevilgningene til forskning og utvikling på forsvarsområdet. Stikk i strid med hva som er nødvendig for å legge til rette for innovasjon, ta i bruk ny teknologi og opprettholde et teknologisk forsprang etter hvert som krigen i Ukraina bidrar til å eksponere ytelsene og svakhetene til vestlig forsvarsmateriell. Krigen har også vist hvor viktig det er å ha tilgang til kompetente teknologimiljøer som er i stand til, i samarbeid med brukeren, å raskt kunne omsette teknologi til løsninger som gir operativ evne til styrker på bakken.
Kanskje kan rapportene fra kommisjonene og det fagmilitære rådet bli et vendepunkt slik at kreftene nå kan settes inn på å utnytte mulighetsrommet, i stedet for å legge mest vekt på risikobegrensning og innsnevring av handlingsrommet. Det er på høy tid.