Om noen måneder skal Regjeringen legge frem forslaget til langtidsplan for Forsvaret. På Stortinget arbeides for å oppnå bred politisk tilslutning. Den kommende langtidsplanen må, i mye større grad enn tidligere, ta inn over seg forsvarsindustriens betydning for styrkingen av forsvaret.
Sikkerhetssituasjonen er mer uoversiktlig og uforutsigbar enn på svært lenge. Det gjør selvsagt arbeidet med langtidsplanen svært utfordrende. I lys av erfaringene fra krigen i Ukraina, er det imidlertid bred enighet om at Forsvaret og beredskapen må styrkes. En sterk nasjonal forsvarsindustri er avgjørende for at det skal kunne skje. Både Forsvarskommisjonens rapport og Forsvarsjefens fagmilitære råd underbygger dette.
Skal forsvarsindustrien kunne levere det Forsvaret og allierte lands forsvar behøver, og understøtte Forsvarets operative virksomhet i fred, krise og krig, er det behov for store investeringer og kapasitetsutvidelser. En lærdom fra krigen i Ukraina er at forsvarsindustrien i Norge og hos våre allierte ikke kan dekke etterspørselen som oppstår når krig truer. Produksjonskapasiteten er alt for liten og evnen til å oppskalere raskt (beredskap) er borte, både hos forsvarsleverandørene og i leverandørkjeden. Investerings- og anskaffelsesprosessene, og regelverket, er gjennom mer enn 30 år optimalisert for å sikre mest mulig kosteffektive anskaffelser, i et fallende marked med betydelig tilbudsoverskudd, til et forsvar som kontinuerlig har blitt bygget ned. Det vanskelig å se de samme prosessene og reglene er hensiktsmessige i et marked med ekstrem etterspørselsvekst når det haster med å gjenoppbygge Forsvaret og å styrke nasjonal beredskap.
Det kommer til å ta år å øke kapasiteten til et nivå som i noen grad kan møte etterspørselen som forventes de neste 5-10 årene. Norsk forsvarsindustri investerer opp mot det maksimale av hva som er forretningsmessig forsvarlig. I løpet av noen år vil bedriftene også rekruttere flere tusen nye medarbeidere. Leveringskapasiteten vil allikevel ikke på noen måte være i nærheten av å møte etterspørselen som skapes av behovet for styrking av forsvaret i Norge og hos våre allierte, reetablering av beredskapslagre og fortsatt støtte til Ukriana, med mindre det iverksettes tiltak for å sikre dette.
For industrien haster det å etablere troverdige og realistiske forretningsplaner for å forsere kapasitetsøkningen. Langsiktige og forutsigbare rammebetingelser er i denne sammenhengen helt avgjørende. Dersom det også er hensikten å reetablere industriell beredskap som kan understøtte Forsvaret i krise og krig, må det kvantifiseres hva industrien skal levere og i hvilket omfang og hvor raskt produksjonskapasiteten skal kunne økes. Bedriftene kan levere det som etterspørres, men da må det sikres at nødvendig produksjonskapasitet, bemanning og andre innsatsfaktorer er tilgjengelig når behovet oppstår. Det oppnås kun gjennom forpliktende og finansierte langsiktige avtaler.
Langtidsplanen må derfor, i mye større grad enn tidligere, ta inn over seg forsvarsindustriens betydning for styrkingen av forsvaret. Uten forsvarsindustrien har Norge verken troverdig forsvarsevne eller evne til avskrekking. M.a.o. uten forsvarsindustrien, ingen nasjonal sikkerhet. Planen må legge til rette for at industriens kapasiteter skal inngå i forsvarsplanleggingen, både når det gjelder utviklingen av Forsvaret og understøttelse av drift og operasjoner. Det forutsetter:
Dersom et forlik om Langtidsplanen for Forsvaret kan sikre bred politisk tilslutning til disse punktene og det fattes tydelige og konkrete vedtak som skaper troverdighet til at planen blir gjennomført, er det et godt utgangspunkt for å videreutvikle og styrke samarbeidet mellom Forsvarssektoren og forsvarsindustrien for å møte utfordringene vi står overfor. Det vil styrke forsvarsevnen, evnen til avskrekking og nasjonens sikkerhet