Parallelt med at krigen i Ukraina utspiller seg, skjer det en svært rask utvikling av EU som sikkerhets- og -forsvarspolitisk aktør i Europa. Det er lang tradisjon i EU for å videreutvikle unionen gjennom krisehåndtering. Nå kommer det initiativer på forsvarsområdet på løpende bånd. Norge må komme med i disse nå, hvis ikke risikerer vi å bli marginalisert i fremtidige europeiske programmer.
Den varig forverrede sikkerhetssituasjonen som følge av krigen i Ukraina har medført en eksepsjonell etterspørselsvekst etter forsvarsmateriell. Den kommer på et tidspunkt da rammebetingelsene i markedet gjennom mer enn 30 år har blitt optimalisert for å sikre mest mulig kosteffektiv produksjon på bekostning av evnen til raskt å kunne øke leveransene og produksjonskapasiteten. I tillegg kommer at verden akkurat er i ferd med å komme ut av en pandemi. Det medfører betydelige utfordringer i tilgangen på en rekke innsatsfaktorer som f.eks. råvarer og komponenter, som gjør situasjonen svært krevende og utfordrende. Industrien iverksetter omfattende tiltak for å øke kapasiteten så raskt som mulig, men er helt avhengig av at myndighetene legger forholdene til rette, slik at tiltakene også er forsvarlige utfra et forretningsmessig perspektiv. Det haster dersom tiltakene skal kunne få effekt tidsnok til å utgjøre en forskjell for Ukraina og for utfallet av krigen.
Parallelt med at krigen i Ukraina utspiller seg, skjer det en svært rask utvikling av EU som sikkerhets- og -forsvarspolitisk aktør i Europa. Det er lang tradisjon i EU for å videreutvikle unionen gjennom krisehåndtering. Krigen i Ukraina er ikke noe unntak i så måte. For noen dager siden besluttet EU å bruke 2 milliarder Euro på å anskaffe ammunisjon til Ukraina. Samtidig ble det åpnet for at Det europeiske forsvarsbyrået (EDA) skal kunne gjennomføre anskaffelsen på vegne av medlemslandene. Nye initiativer, som i betydelig grad er innrettet mot forsvarsindustrien, som bl.a. European Defence Industry Reinforcement through common Procurement Act (EDIRPA) og, om kort tid, European Defence Investment Program (EDIP), er eksempler på andre tiltak som kommer i kjølvannet av krigen. Dette er anskaffelsesprogrammer som det forventes at Norge vil få anledning til å delta i gjennom EØS-avtalen. Det åpner dørene for at Forsvaret kan delta i felles europeiske utviklings- og anskaffelsesprosjekter i årene som kommer. Det vil også gjøre det mulig for norsk forsvarsindustri å delta i prosjekter som finansieres av disse programmene. Det er viktig for å sikre markedsadgang for norsk forsvarsindustri Europa og helt avgjørende for at norske forsvarsleverandører skal forbli attraktive samarbeidspartnere for europeisk forsvarsindustri i EU-finansierte prosjekter, men også i andre europeiske samarbeidsprosjekter som gjennomføres på utsiden av EU.
Derfor er det helt nødvendig at norske myndigheter er tydelige på at Norge har til hensikt å delta i disse programmene dersom vi blir invitert og forberedt på at dette kan skje i løpet av kort tid. Det betyr at det både i budsjetter og langtidsplaner fra og med i år må tas høyde for at deltagelse i disse programmene vil innebære betydelige forpliktelser i form av økonomiske bidrag til programmene. Dette er ikke ekstrautgifter, men investeringer i nasjonal sikkerhet og markedsadgang for forsvarsindustrien, som det er stor sannsynlighet for at på sikt vil bli lønnsomme. Når det gjelder Det europeiske forsvarsfondet klarte norske virksomheter allerede i det første året å konkurrere seg til prosjekter til en verdi som langt oversteg Norges bidrag til programmet.
Det samme gjelder for andre store satsninger i EU, som f.eks. EUs program for sikker satellittkommunikasjon, IRIS2, som om svært kort tid blir iverksatt gjennom en forordning som ikke er definert som EØS-relevant og som Norge derfor er ekskludert fra å delta i. Det kan få omfattende negative konsekvenser for norsk forsvars- og romindustri. De negative konsekvensene er om mulig enda større for myndighetenes muligheter til å kunne samhandle på en sikker måte med EU og EUs medlemsland, bl.a. for å sikre stabile og forutsigbare leveranser av energi til Europa, med mindre Norge sikres deltagelse gjennom en bilateral avtale. Det haster. I løpet av noen uker kommer de første utlysningene og dersom ikke en løsning kommer på plass i løpet av kort tid risikerer Norge og norsk industri å bli stående på utsiden av det som blir ryggraden i Europas fremtidige system for kommunikasjon og informasjonsutveksling for både sivile og militære formål. Det er en situasjon verken norske myndigheter, skattebetalere eller næringsliv kan leve med.