Av hensynet til nasjonal sikkerhet, materiell- og forsyningsberedskap og forholdet til allierte nasjoner som har gjort sin forsvarsevne avhengig norsk industri, er det viktigere enn noen gang å tenke langsiktig og å sikre forutsigbarhet slik at forsvarsindustrien kan bidra enda mer til forsvarsevnen.
Det meningsløse og brutale angrepet på Ukraina viser til fulle at frihet og demokrati ikke kan tas for gitt, heller ikke i Europa. Krigen i Ukraina er et bevis på at behovet for troverdig avskrekking for å ivareta nasjonal sikkerhet i en stadig mer utfordrende og uforutsigbar sikkerhetspolitisk situasjon, er større enn noen gang.
Hovedoppgaven til enhver stat er å ivareta sikkerheten til innbyggerne og hevde suverenitet. Nasjonene har et bredt utvalg av virkemidler til dette formålet, og militærmakt er det ultimate virkemidlet staten disponerer for å ivareta sin sikkerhet. Militære styrker er helt nødvendige for å kunne forsvare nasjonalt eller alliert territorium og for å avskrekke militær aggresjon. Skal dette virke må styrkene være tilstrekkelig store og utrustet slik at de er i stand til å løse oppdraget.
I løpet av få noen få dager har derfor realitetene innhentet europeiske politikere og EU. Den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa er dramatisk endret til det verre, sannsynligvis i overskuelig fremtid. Den ene nasjonen etter den andre erkjenner nå at forsvaret ikke er tilpasset situasjonen og gir uttrykk for at en omfattende styrking er nødvendig, og det haster. Tyskland, med sin tydelig uttalte ambisjon om å øke forsvarsbudsjettet til 2% av BNP og å etablere et fond på 100 milliarder Euro for å styrke forsvaret, har så langt vært mest konkret og ambisiøs. I løpet av de kommende dager og uker vil mange europeiske nasjoner annonsere økte forsvarsbudsjetter og investeringer i forsvarsmateriell. I Norge arbeider en Forsvarskommisjon med å vurdere hvilke sikkerhets- og forsvarspolitiske veivalg og prioriteringer Norge kan ta for best å ivareta norsk sikkerhet i et 10-20 års perspektiv. Det vil ikke komme som en stor overraskelse om det også i Norge blir en opptrapping av forsvarsbevilgningene og en styrking av Forsvaret både i volum og kapasiteter.
En forutsetning for å styrke forsvaret i både Europa og i Norge er at det finnes en industri som er i stand til å produsere og levere materiell og våpensystemer som nasjonene nå behøver, og de behøver det raskt. Det kommer til å bli en utfordring. Som en konsekvens av reduserte forsvarsbudsjetter fra 1990 og frem til midten av 2010-tallet er kapasiteten i europeisk forsvarsindustri bygget betydelig ned. Dersom «alle» nå samtidig skal bygge opp igjen sine nasjonale forsvar vil det bli utfordrende. Det vil ta tid å øke kapasiteten i europeisk forsvarsindustri. I tillegg kommer at det er global knapphet på en rekke innsatsfaktorer som bl.a. råvarer og elektronikkomponenter. Manglende tilgang på relevant kompetanse (STEM), er også allerede identifisert som en kritisk risiko for europeisk forsvarsindustri. Det kommer til å bli svært krevende å øke kapasiteten i den europeiske forsvarsindustrien raskt nok.
Utfordringene treffer også nasjonalt. Forsvarsindustrienes ordrereserve er høy, og på flere områder det er på kort sikt ingen ledig kapasitet. Industrien er i ferd med å trappe opp, men det er for å møte etterspørselen som var kjent før det brutale angrepet på Ukraina. Årsaken til at kapasitetsutnyttelsen er høy, er at Forsvaret i de siste årene i betydelig grad har økt sine anskaffelser fra norsk industri, men enda mer at eksporten øker kraftig som følge av at leveranser fra norsk forsvarsindustri nå i betydelig grad er en forutsetning for å etablere, opprettholde og styrke kritiske kapasiteter i mange allierte nasjoners forsvar, inkludert USA. Forsvarsindustrien har derfor i økende grad også en sikkerhets- og forsvarspolitisk dimensjon som favner langt videre enn relevante operative kapasiteter, effektiv ressursutnyttelse, verdiskapning og arbeidsplasser. Dette bidrar i økende grad til å styrke de sikkerhets- og forsvarspolitiske relasjonene med våre allierte. Dette kan vise seg å bli svært verdifullt når Norge skal anskaffe materiell som det med stor sannsynlighet blir knapphet på i det internasjonale markedet.
Av hensynet til nasjonal sikkerhet, materiell- og forsyningsberedskap og forholdet til allierte nasjoner som har gjort sin forsvarsevne avhengig norsk industri, er det derfor viktigere enn noen gang å tenke langsiktig og å sikre forutsigbarhet slik at forsvarsindustrien kan bidra enda mer til forsvarsevnen. Derfor bør det avklares hvilke forventninger politiske myndigheter og forsvarssektoren har til leveranser fra, og samarbeid med, norsk forsvarsindustri i en helt ny og langt mer usikker og krevende sikkerhetspolitisk situasjon. Forutsetningene er på plass for at industrien kan øke sitt bidrag, men det forutsetter langsiktige forpliktende avtaler som gjør det mulig å foreta de investeringene som er nødvendige for å møte Forsvarets og alliertes behov i en krevende tid. Kapasitetsutvidelse tar tid og vi ser tiltagende knapphet på kritiske innsatsfaktorer. Derfor haster det. Det er kun gjennom dialog og samarbeid mellom myndighetene og industrien at det er mulig å finne de riktige løsningene som sikrer at industrien kan levere det forsvarsektoren og norske og allierte myndigheter vil forvente og kreve i tiden som kommer.