Som følge av krigen i Ukraina har de fleste allierte nasjoner iverksatt ekstraordinære tiltak for å styrke forsvaret og beredskapen. Etterspørselen etter militært materiell er nå langt større enn produksjonskapasiteten. Det forventes at det vil ta mange år før det igjen er balanse mellom tilbud og etterspørsel. For materiellkategorier, der beholdningene allerede er kritisk lave, er leveringstiden 2-3 år eller mer, og økende. Derfor er det er akutt behov for å øke kapasiteten. Mange nasjoner ønsker å forsere planlagte anskaffelser og øker volumet av pågående anskaffelser for å erstatte materiell som er donert til Ukraina. Der hvor det finnes en forsvarsindustri, iverksettes det ekstraordinære tiltak for å øke produksjonskapasiteten og tempoet i leveransene.
Etterspørselssjokket kommer i forlengelsen av en anstrengt markedssituasjon for viktige råvarer og komponenter i kjølvannet av pandemien. For norsk forsvarsindustri er situasjonen den at rekordhøy ordreinngang i årene fra 2019 til 2021, m.a.o. før krigen i Ukraina, har resultert i en historisk høy ordrereserve som skal leveres de neste 5-10 årene. Som følge av dette var industrien allerede før 24. februar i år i full gang med å øke kapasiteten. Det er for å håndtere en eksisterende ordrereserve og forventede nye kontrakter i de nærmeste årene, ikke for å kunne håndtere en plutselig økning i etterspørselen som, for en del produkter, tilsvarer 10-20 års produksjonskapasitet.
Utfordringen industrien står overfor er hva slags etterspørselsnivå skal det tas høyde for? Hva dette nivået vil bli på lang sikt, er det svært vanskelig å ha en kvalifisert oppfatning om. Ettersom det synes å være bred enighet om at vi står foran en lang periode med en varig endret sikkerhetssituasjon, er det imidlertid grunn til å anta at den etter hvert vil stabilisere seg på et betydelig høyrere nivå enn vi har sett i årene etter den kalde krigen. Dette er industrien på sikt i stand til å håndtere gjennom investeringer i infrastruktur og rekruttering av kompetanse. Det industrien ikke kan bære risikoen med, er å etablere ytterligere kapasitet for å kunne levere det som er nødvendig for å videreføre donasjonene til Ukraina over tid, samtidig som beredskapslagre skal reetableres og forsvaret skal vokse og tilføres nye kapasiteter i de fleste nasjoner.
Denne utfordringen løses ikke av markedet. Vi trenger en tett dialog med myndighetene for å avklare om, og i så fall i hvilket omfang, industrien skal etablere kapasitet som er større enn det som forventes å være markedets behov på lengre sikt. Det handler om nivået på den industrielle beredskapen som forsvarsindustrien skal ha over tid. Gjøres det ikke noe, vil industrien tilpasse seg markedet, med den konsekvens at evnen til raskt å kunne skalere opp produksjonen heller ikke vil være til stede neste gang en sikkerhetspolitisk hendelse utløser behov for det. I motsatt fall, dersom industrien og forsvarsektoren gjennom dialog kan bli enige, er det som nå skjer en unik anledning til å bygge opp den industrielle beredskapen for å ivareta forsyningssikkerheten, slik at det neste gang situasjonen tilsier det, finnes det både beredskapslagre og mulighet til raskt å øke produksjonen.
Det forutsetter tilgang på råvarer, komponenter, kompetanse og andre kritiske innsatsfaktorer, men mest av alt forutsetter det at det eksisterer et tillitsforhold mellom Forsvarssektoren og de virksomhetene som skal understøtte den med varer og tjenester, også i krise og krig. Vi mener det best oppnåes gjennom at Forsvarssektoren velger ut hvilke bedrifter dette gjelder. Med disse etableres det beredskapsavtaler som sikrer at tiltak for å bygge beredskap blir finansiert og, i tråd med intensjonene i Langtidsplanen for Forsvaret, etableres det strategiske partnerskap mellom industrien og Forsvarssektoren som legger til rette for at industrien i størst mulig gard kan gjøre det samme i fredstid som det forventes at den skal bidra med i krise og krig. Det bør være i Forsvarssektorens, skattebetalerne og nasjonens interesse, og nå haster det.